For noen dager siden stilte Tor Øyvind Westbye, nyvalgt leder i Hordaland KrFU, meg en del spørsmål som jeg delvis har besvart på kommentar-plass. De noe mer overgripende spørsmålene har jeg indirekte besvart i det nedenstående bloggoppslag om “Skapelsen – vårt oppdrag fra Gud”, og jeg vil i tillegg forsøke å kommentere noen ting her.
Westbye uttaler: “Når man skal jobbe politisk må man ta hensyn til at politikken man skaper påvirker alle, kristne, muslimer og ateister. Da må også begrunnelsen for den politikken man fører bygge på almenngyldige verdier. Bibelens uttalelser om homofili er ikke en almenngyldig verdi, fordi de som ikke er kristne (og selv mange av de som er det) ikke vil godta den som sådan. Likeledes ville ikke vi likt å bli påtvunget lover hentet fra muslimenes Sharia el. Dette forsøker f.eks. KrF å ta hensyn til, ettersom deres ideologi bygger på verdiene nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar. Vi henter begrunnelsen for vår politikk fra disse verdiene og ikke fra Bibelen. Nå kan man diskutere hvor konsekvent KrF klarer å være, men det er en annen diskusjon. Poenget er at du er en håndballspiller som løper inn på fotballbanen og tar ballen med henda. Det er lov å spille både håndball og fotball, men da må du lære deg reglene først!”
Ja visst, Tor Øyvind, skal man ta hensyn til at politikken påvirker alle. Men hvorfor skal det bety at vi legger Bibelen vekk? Ved å fastholde og presentere at ekteskapet er Guds gode ordning til beste for de oppvoksende slekter, skapes gjenklang i folks hjerter. Ved å si og praktisere livsvern fra unnfangelse og til en naturlig død skapes også gjenklang. Likeledes om vern av jordens ressurser, vern mot forurensning etc. Skal vi bare henvise til almene ord som “nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar”, eller skal vi kunne si at vi tror på de almengyldige verdier som står skrevet i Bibelen, og som har gitt oss tro på ekteskapet, livsvern, og ressursvern?
Denne frykten for å bli anklaget for “kristelige sharia-ambisjoner”, har gjort at vi knapt lenger våger å være tydelige på at det faktisk er Jesus Kristus vi tjener og det evige Guds Ord, Bibelen, vi bygger vårt liv på. Nytestamentet forfekter slett ikke en jordisk, nåtidig gudsstat. Jesus selv i evangeliene, og apostlene i sine brever, presenterte prinsipper som er anvendbare i alle samfunn, og som er verd å etterfølge i ethvert demokrati.
Vi bør mer enn noen sinne presentere de samfunnsbærende verdier “nestekjærlighet, menneskeverd og forvalteransvar” som viktige bibelske verdier, fundert i Guds Ords skapelseslære, ikke bare som diffuse utledninger. Når vi positivt våger å fortelle det som det er, og ikke viker unnskyldende tilbake, vil presentasjonen av disse evige verdier få stor kraft. For Guds Ord har stor kraft i sin virkning!
Muslimer, hinduer og buddhister i Norge møter en kraftløs kristen kirke, og en likså kraftløs “kristelig” politikerskare, som tilsynelatende har mistet troen på at Bibelen har skapende kraft i vårt flerkulturelle samfunn. Våre nye landsmenn synes derfor å ha liten respekt for Norge som en nasjon tuftet på kristelige verdier.
Men dette vil snu når de ser at vi faktisk tror at vårt budskap er livskraftig – ikke kraftløst.
