Vennligst send kommentarer til Verdidebatt.

Min sønn Anders’ kritikk av Oslokirken & meg er velkjent, og kan føre til mye godt. Hva er årsaken til forsvinningene, til de bitre oppgjørene?

Min sønn Anders’ kritikk av Oslokirken & meg er velkjent, og kan føre til mye godt. Men nå skal jeg forsøke på noe som kan bli et bomskudd…Kjære med-debattanter på Verdidebatt: Kan vi avstå fra å gjøre dette til en ny søppelplass, men heller til en meningsutveksling om noe som kan bli til hjelp for pinsekristendommen i Norge?

ÅNDSDØPT

Jeg ble åndsdøpt (uten tungetale) i Sarons Dal som 15-åring i juli 1972. Brennende og ivrig kastet jeg meg inn i det radikale ungdomsmiljøet i Filadelfia Oslo. Etter ett år møtte jeg veggen. Jeg fikk nok av åndelighet og den godhjertede Kjell Haltorps “kne-ologi”. Jeg fikk også nok av å få slengt stygge ord mot meg på ungdomskolen.
Mitt rop var å bli verdsatt. Uten prestasjoner. Å få gå gjennom mine prosesser…
HUMAN-ETIKER

Jeg satset på politikken i det liberale sentrum, og meldte meg også snart inn i Human-Etisk Forbund. Der holdt jeg ut i et års tid.
TOR EDVIN DAHL

Så ble jeg 18 år gammel og hadde landet etter noen turbulente år som ungdom i og utenfor Fila. Jeg hadde funnet mitt ståsted, og i hovedsak har jeg stått der siden.
Men denne høstkvelden i 1975 hadde jeg tatt veien til Menighetsfakultetet, der det var åpen debatt med utgangspunkt i Tor Edvin Dahls roman “Guds barn”.
Jeg hørte Dahls kritikk, og i ordskiftet fikk jeg også ordet. Der tok jeg avstand fra Dahl. Jeg hadde jo funnet frem til sannheten, må vite…
Etterpå gikk jeg frem til Dahl og ba om signering av boken. Der skrev han: “Slik var det for mange med meg”.
Jeg har fundert på dette gjennom årenes løp.
Hvorfor kunne jeg være så skråsikker i min imøtegåelse av Dahl, jeg som bare noen måneder før var i min egen troes-krise?
HÅVARD REM

For noen dager siden presenterte Håvard Rem sin ramsalte kritikk av bl a sin barndoms og pastor-pappas pinsemenighet på kronikkplass i Aftenposten.
Jeg husker at jeg inviterte Håvard hjem til meg kort tid etter at han hadde utgitt sin debutbok “Kall på heltene” på slutten av 1970-tallet. Vi hadde en hyggelig samtale. Han var ikke så sterk i sin kritikk den gangen, fortsatt virket han søkende og åpen.
Men jeg hadde jo funnet frem, må vite…
Siden har en del forsvunnet fra pinsekristendommens høstmarker…
TO SIDER

Hva er årsaken til forsvinningene, til de bitre oppgjørene?
Nå er det minst to sider ved denne saken.
Den ene siden er at pinsekristendommen har gjennom mer enn 100 år representert et kraftfullt alternativ til en tidvis sovende kristenhet. Som min åndelige far Emanuel Minos ynder å sitere fra Henrik Ibsens “En folkefiende”: Vi har stått overfor «den kompakte majoritet».
Vi er blitt forfulgt på grunn av vår Gudstro og våre ytringer. Og vi har tatt imot spott og hån med hevet hode.
Emanuel Minos forteller at f eks i 1937 ble hans predikantforeldre Gunnerius & Oddbjørg Tollefsen kjeppjaget fra bygder i Nord-Norge pga sin pinse-tro. Ikke en gang lensmannen ville beskytte dem.
Og T.B.Barratts hustru, Laura, ba sine barn om å gå spasertur med sin pappa på Karl Johan så folk kunne se at pappa Barratt var “normal”.
Jeg er takknemlig for denne arv, for de mange som ikke har bukket under for presset.
Idag er jo pinsekristendom blitt langt mer enn bare Pinsebevegelsen. Nå er det karismatikere i alle kristne samfunn.
Det var verd prisen.
Men likevel er den andre siden: Hvorfor har en del forlatt pinsekristendommen?
Kanskje det var forventningen om skråsikkerheten, om å ha funnet HELE sannheten?
Spørsmålet mitt er: Er det noe ved vårt miljø vi må rette på? Uten å miste det som er gitt av Gud. Uten å gi opp pga presset.