Jan-Aage som 20-åring
For fem dager siden skrev jeg en kraftig oppfordring til folk som lever et kristelig dobbeltliv: “Vennligst bli en frafallen!” Det er mye bedre enn å leve som en hykler. I Åpenbaringsboken leser vi Jesu sylskarpe analyse av menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn” (Åpenb 3:15-16). Altså er det bedre å være skikkelig ikke-kristen, enn å leve som en lunken “kristen”.
Likevel er det mange av oss som har kjempet oss igjennom troeskriser med et oppriktig ønske om å leve rett og helhjertet innfor Gud.
Som tenåring hadde jeg en troeskrise som førte meg vekk fra min hjemmemenighet, Filadelfia i Oslo. I ett års tid “flyttet” jeg over gaten fra Filadelfia, St.Olavsgate 24 til Humanismens Hus, St.Olavsgate 27. Jeg var trøtt av kristelig hykleri og besteborgerlighet. Men lengselen etter Jesus ble for sterk. Billy Graham-filmen som gikk på NRK i 1974 ble vendepunktet!
Men som student på Blindern i 1977 kom jeg inn i en ny troeskrise. Nå var det ikke pga skuffelsen over med-kristne, men det var en intellektuell og åndelig kamp om min tro på Guds eksistens. Undervisningen i filosofi fikk grunnvollene til å skjelve i mitt liv.
Krisen varte i vel seks måneder. Men jeg sluttet ikke å gå på møter i Filadelfia, heldigvis.
En mandags kveld gikk jeg på menighetsmøte i Filadelfia. Det var glissent i salen, og jubelen sto ikke i taket den kvelden. Det var vel akkurat så ikke-karismatisk som Levi Fragell ønsker at norsk pinsebevegelse skal være… 
I dette knusktørre møtet kom forstander Magne Tangen opp til mikrofonen. Tangen kunne saktens levere sterke budskap fra himmelen, men akkurat denne kvelden var han like tørr som alle andre.
Han begynte å lese fra Lukas 22. Jeg fikk nesten ikke med meg hva han leste…
Men plutselig kvakk jeg til!
“Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!” (Lukas 22:31-32. Bibelen 2011)
Ordene formelig eksploderte inni meg!
Jesus, du bryr deg om meg! Akkurat som du ba for Peter, ber du for meg!
Jeg hadde reist meg opp i det tørre pinsemøtet og ropte av full hals: JESUS! JESUS! JESUS!
Det var tydeligvis smittsomt, det jeg opplevde. Folk spratt opp både her og der i den nesten tomme salen. Jubelbruset begynte å minne om Barratts dager…
I ett nu var min troeskrise løst!
Åpenbaringen fra himmelen ordnet alt!
At troen er en gave, ble åpenbart for meg. Nå kunne jeg hvile i trygg forvissning om at Jesus er opphavsmannen til min tro, og Han vil fullende min tro.
Kanskje du er i samme situasjon som jeg var i 1977?
Husk at Jesus ber for deg at din tro ikke måtte svikte!
