I 2005-2006 var jeg forferdet da Djupedal & Co raljerte med Norges hevdvunne kristne verdier. Det var en ære for meg å lede folkemøtet på Eidsvolls Plass – i 15 bitende minusgrader – da den modige husmoren Linda Austnes overrakte over 40.000 underskrifter til regjeringen Stoltenberg med vår rungende protest mot den antikristelige politikken de sjokkerte oss med.

I 2008-2009 var jeg flere ganger på Dagsrevyen, TV2 Nyhetene etc for å mane til ny regjering.

Selv om jeg er blå i mitt samfunnspolitiske grunnsyn, er det likevel ikke mitt syn på blandingsøkonomi og statlige reguleringer  som har ligget til grunn for mitt rop om ny regjering.

Jeg har konsekvent vært opptatt av våre åndelige fundamenter og verdier!

For noen uker siden skrev jeg på denne bloggen om behovet for en ny verdikoalisjon i Norge. Som favner mye bredere enn bare “borgerlig”. Jeg hevdet, slik jeg også gjorde i 2008, og som jeg for øvrig alltid har ment, at det finnes fantastiske kristne som har et sosialistisk grunnsyn – les: Jeg skrev ikke “ateistisk, anti-kristelig, anti-karismatisk, stalinistisk, leninistisk, marxistisk, nazistisk grunnsyn”! – og som historisk sett har arbeidet for fundamentale kristne verdier, f.eks. SVeren Otto Hauglins abortmotstand på 1970-tallet. Internasjonalt jobber jeg med apostler og personlig kristne statsoverhoder som arbeider for en sosialistisk samfunnsmodell. Jeg deler ikke deres tro på en slik samfunnsmodell, men jeg respekterer deres overbevisning, jeg betviler ikke deres oppriktige kristne motiver, og jeg tror at slike modeller i visse situasjoner kan fungere godt. Blant annet i en overgang til et friere samfunn.

Før jeg presenterer min nødvendige høyttenkning om veien videre i dette stortingsvalgåret 2013, vil jeg understreke at politikk, partipolitikk, parlamentarisk politikk og regjeringsutøvelse dreier seg om det muliges kunst. Det er resultatene som teller!

Jeg tror ikke at frelsen ligger i verken en blå eller en rød regjering!

Frelsen ligger i Jesus Kristus!

Jeg ber like gjerne til Gud sammen med en frelst Erna Solberg som med en frelst Jens Stoltenberg. Og hvis de ikke er personlige kristne, vil jeg likevel respektfullt verdsette at vi kan enes om visse fundamentale kristelige verdier.

Hvorfor skriver jeg dette?

Jo, jeg tror at kristelige velgere de siste årene har gått seg vill i en blind satsing på ny regjering, med Erna/Siv i front, uten å sjekke hva som faktisk skjer i henholdsvis Høyre og Fremskrittspartiet. Det er faktisk ikke mer frelse i Erna & Siv enn i Jens! Frelsen ligger i Jesus, håpet er i Bibelen!

Høyre & Fremskrittspartiet har beveget seg i feil retning på område etter område: Det er nok å nevne abort, ekteskap, alkohol, Israel…. Jeg tror ikke alt håp er ute for disse partier, men vi må stille klare betingelser om vi skal gi våre kristelige stemmer til dem. Hvorfor skal KrF og kristelige velgere automatisk selge sjelen til disse to partier? (Det tror jeg heller ikke at Hareide & Co vil gjøre. Han vil – og bør – selge seg dyrt!)

Arbeiderpartiet og konstruktive krefter i SV (Erik Solheim & Co), samt verdibevisste folk i Senterpartiet, har beveget seg bort ifra SVs råkjør i 2005-2006, og har vist imøtekommenhet f.eks. ved godkjenning av grunnskoler og videregående skoler, ifølge Kristne Friskolers Forbund. En regjering fra høsten 2013 uten Lysbakken-dominansen vil kunne gjøre kloke valg som hindrer forråtnelsen av samfunnet, stopper surrogati, abort-økning og dehumaniseringen av individer og familier, og gir økte muligheter til bibelskoler, misjon, menighetsliv og rusomsorgen. Hareide & Co vil heller ikke her selge seg billig, men stille tøffe og klare betingelser! 

Vi bør være like villige til å rekke ut hånden til personlig kristne representanter i både den blå og den rød blokken, enten de heter Ketil Solvik-Olsen eller Erik Solheim! Og hvis deres ledere er villige til å samarbeide konstruktivt for å fremme kristelige verdier, da må vi ikke begrenses av kortsiktige preferanser i partipolitikken!

Det gjelder Norges fremtid! Det gjelder våre verdier!

David Yonggi Cho

Historien om pastor Yonggi Cho er uhyre viktig.

Jeg har møtt ham ved noen anledninger, sist ved en lunsj i Pensacola for noen år siden. Det er alltid spesielt å få prate med en mann med så sterke erfaringer.

Mannen som ledet oppbyggingen av verdens største kirke målt i antall aktive medlemmer (over 700.000), Yoido Full Gospel Church i Seoul, Sør-Korea, er verd å studere.

Noen er kun opptatt av de påståtte svakhetene i hans karismatiske teologi. Det er en verdifull debatt.

Andre er himmelfalne i beundring fordi han lyktes med bønn og cellegruppe-utvikling. Vi har defintivt mye å lære av ham.

Men én side ved hans liv som vi knapt er klar over i vårt lille Norge, er den kolossale motstand som han tidligere opplevde fra sine egne pinsebrødre i Korea.

Rundt 1980 var Yonggi Cho blitt en betydelig faktor i internasjonal pentekostalisme, og på hjemmebane i Sør-Korea vokste hans kirke enda mer enn de andre kirkene.

I denne settingen utviklet sjalusien seg for fullt, blant hans egne.

Anklagene mot Yonggi Cho gikk ikke på teologi og metoder, men på hans personlighet.

På årskonferansen til Korean Assemblies of God  i 1978 kom pinsevennene sammen under sin leder, Yonggi Cho, som var president. Her ble de mest ufine metoder brukt for å sverte ham. Skriftlige anklager ble presentert om at han var en manipulator, han drev hjernevask, han var psykopat (!). Årskonferansen endte med at Yonggi Cho ble avsatt som president – i skam og vanære.

Men heldigvis fantes det vidsynte internasjonale ledere som så lengre enn dette. General Superintendent for US Assemblies of God, Thomas Zimmermann, var også leder for verdensrådet for pinsevenner, og han gjennomskuet maktkampen, intrigene og skuespillet i Korea. De nyvalgte koreanske lederne sendte et brev til Zimmermann der de forlangte at Yonggi Cho skulle avsettes fra sitt verv som rådsmedlem i det internasjonale rådet, og at amerikanske menigheter innenfor Assemblies of God måtte nekte å slippe Yonggi Cho til som forkynner.

Men Thomas Zimmermann sa nei!

Fire-fem år senere ble Yonggi Cho invitert til å bli medlem på nytt av Korean Assemblies of God, nå også i en seremoniell lederposisjon. De korttenkte maktmenneskene som hadde satt igang hatkampanjen mot ham, måtte gi tapt.

Nå er det “ingen” som husker denne historien lenger. Heldigvis er den med i historiebøkene, så vi kan lære av den.

Selv var jeg vertskap for Thomas Zimmermann i en uke i Oslo i 1985, og jeg spurte ham om dette. Han la ut for meg i detaljer, og han var tydelig meget opprørt over behandlingen som Yonggi Cho hadde fått.

I Korea og Norge er det lett å bli innadvendt, trangsynt og selvopptatt. Da er det godt å vite at Norge er et lite land i en stor verden. Heldigvis bringer våre internasjonale relasjoner litt edruelighet og vidsyn inn i andedammen….

Jan-Aage Torp (foto: Tor H. Lanton)

Kristendommen, dvs etterfølgelsen av Jesus Kristus, er en mirakel-tro. Vi tror på helbredelse, under, tegn, demonutdrivelse, profeti, overnaturlig kunnskap og visdom, tro som trosser den synlige virkelighet osv.

Men ett mirakel praktiseres mer enn noen sinne av kristne i alle nasjoner, i alle kirkesamfunn og bedehus: Tungetale!

Jeg vedder hatten min på at de fleste biskoper i Den norske Kirke taler i tunger, eller har i det minste ønsket det! Jeg vedder på at kristne stortingsrepresentanter taler i tunger! Akademikere og forskere, næringslivstopper og mediafolk. Høy og lav i Norge!

Presidentene av flere nasjoner taler i tunger. Jeg har selv bedt med dem.

Tungetale er den viktigste fellesnevneren for Jesus-troende karismatikere verden over, både innen katolisismen og protestantismen. Trolig taler de fleste av verdens 600 millioner karismatikere i tunger!

Når vi konstaterer at pinsebevegelsen og karismatikken er verdens nest største kristne bevegelse etter romerkirken, og trolig vil telle minst 740 millioner mennesker innen de neste 10-12 årene, da kommer vi ikke utenom at tungetalen spiller en meget sentral rolle. Det skjer noe sterkt med et menneske som oppdager at Gud taler gjennom oss på virkelige språk som vi ikke har hatt mulighet til å lære selv.

Selv ble jeg døpt i Den Hellige Ånd i et møte hos Aril Edvardsen i 1972, og fire år etter begynte jeg å tale i tunger – hviske i tunger, egentlig – i lesesalen på Deichmanske Bibliotek i Oslo. Det var en kraft så voldsom som strømmet igjennom hele mitt vesen. Det var ikke mulig å “lage” lydene. Her var det en språk-strøm så rik, så mektig, at en guttunge som meg gråt og lo av glede og ærbødighet! Tenk at Gud taler gjennom meg! Jeg opplevde i studietiden en personlighetsforvandling ved tungetale: Jeg hadde kjempet med stor indre usikkerhet gjennom de første studieårene, men en dag valgte jeg å be i tunger i to-tre timer på en lang biltur, mutters alene, men Den Hellige Ånd var til stede. Det hemmelige bønnespråket var tydeligvis Gudgitte bønner om indre helbredelse. Siden ble jeg ustoppelig i mine studier!

Når folk kommer til meg og ønsker å tale i tunger, ber jeg alltid en enkel bønn med håndspåleggelse, og så overfører jeg gaven Gud har gitt meg. Men jeg instruerer dem ikke. Ingen lager lyder! Vi tror på Guds reelle inngrep!

Tungetale er en nytestamentlig realitet som vi leser om i Apostlenes Gjerninger 2 under Pinsefestens dag i Jerusalem. Enkle menn og kvinner begynte å tale på språk som de ikke selv kunne, og tilreisende jøder fra mange nasjoner gjenkjente språkene som virkelige. Apostelen Paulus skriver at tungetale er å “tale hemmeligheter med Gud”. Han omtaler tungetale, “å be i ånden”, som å styrke seg selv, å bli oppladet.

Tungetale i offentlig menighetssamling skal normalt tolkes, oversettes, men ved overnaturlig tolkning. Første gang jeg selv opplevde dette var i 1985 i Rakkestad da jeg hørte en ukjent person tale høyt i tunger i et møte. Straks gjenkjente jeg at Gud formidlet et budskap til en ukjent, tilstedeværende person om redning i vanskeligheter. Jeg kastet meg utpå, og jeg mottok en tydning så spesifikk, så eksakt, at jeg skalv av ærefrykt idet jeg uttalte tydningen. Da budskapet var ferdig avlevert, hopper en mann opp av stolen i møtesalen, løper frem til botsbenken, og skriker: “Det er meg, det er meg!” Kunne man annet enn å anerkjenne Guds allmakt?

Noen blander bibelsk tungetale sammen med “glossolali”, som betyr babbel. Men bibelsk tungetale er først og fremst “xenoglossi”, som betyr å tale et virkelig språk som man ikke kan på naturlig vis.

Selv har jeg vært i sammenhenger der folk har gjenkjent min tungetale som eksisterende, virkelige språk. På ett bønnemøte stoppet en arabisk kristen meg og sa at min tungetale var en hyllest til Gud – på arabisk! Jeg har talt flytende tungetale på kirundi og serbisk. Jeg har ved to tilfeller hørt folk tale i tunger på thai, et språk jeg taler flytende etter å ha vokst opp i Thailand til 14-årsalderen. Slike eksempler kan jeg fortelle en del av.

Det finnes etter hvert noen få vitenskapelige undersøkelser av tungetale. Avdøde professor ved Teologisk Fakultet (TF), Nils Egede Bloch-Hoell, som jeg hadde gleden av å kjenne, skrev verdens første doktoravhandling om pinsevekkelsen, og han anerkjente at tungetale var en realitet, selv om han ikke praktiserte det. Walter Hollenweger skrev en annen betydningsfull doktoravhandling om pinsevekkelsen, og han kunne dokumentere eksempler på slike språk-undere. Det finnes ennå altfor få seriøse forskningsarbeider om tungetale, men som en karismatisk kristen hilser jeg alle slike undersøkelser velkommen, uansett hva konklusjonene ville bli. Redelig kunnskap er ikke farlig!

Jan-Aage Torp i debatt med KrFs nestleder Dagrun Eriksen ifjor.

Kristelig Folkeparti har avholdt landsmøte i helgen, og et historisk vedtak er gjort for å stryke bekjennesesplikten. Dette beklager jeg!

Men samtidig har KrF vist muskler i viktige spørsmål som Israel og familiepolitikk. Parlamentarisk leder Hans Olav Syversen får endatil kritikk i media fordi partiet har skjerpet støtten til Israel i Midtøstenpolitikken.

At Oslo KrF bevarer sin tydelige profil, betyr veldig mye for meg som partimedlem og velger. At Hans Olav Syversen, Aud Kvalbein & Co holder kursen, viser ikke bare at de respekterer partiets hevdvunne prinsipper fra fortiden, men gir tro på at hovedstads-lederne våger å vise vei inn i fremtiden!

Jeg gleder meg også over at Karl Johan Hallaråker er blitt valgt inn i sentralstyret. Han blir en god ideologisk støtte for partileder Knut Arild Hareide og partiet som helhet.

Jeg blir oppriktig lei meg over lavmålet på underholdningsfronten der Christine Kohts lesbe- og puppe-opptreden på KrFs landsmøtefest vekker berettiget oppsikt. Det forteller om visse tendenser i en del av partiet, men samtidig tror jeg neppe slikt vil gjenta seg når Hallaråker og andre trygge kristne mennesker våger å sette standarden i partiet. Knut Arild Hareide og Dagrun Eriksens uvørenhet i dette tilfellet er korttenkt og smaker av lettvint “valgflesk”.

Kristent Samlingsparti, anført av partileder Morten Selven og nestleder Finn Henrik Friis-Larsen, har også avholdt landsmøte i helgen. Her er det gode takter som kompletterer KrF godt. Jeg er KrF-medlem og -velger, men gleder meg også over konstruktive medspillere fra et seriøst parti som KSP.

De Kristne har fra første stund basert sin eksistens på å være motstandere av KrF, og varslet i 2011 nedleggelse av partiet i 2013 dersom de ikke straks blir et stortingsparti. Å bygge et parti på motstanden mot et annet parti, er dødfødt, useriøst – ja, latterlig! At partileder Erik Selle bygger sin retorikk på “Israel-støtte”, blir lite troverdig når det er vel kjent at Selle har brudt kontakten med de seriøse Israel-vennene i Internasjonal Kristen Ambassade Jerusalem (ICEJ) samt med Israel-predikanten fremfor noen, Arvid Bentsen. Her ligger det an til mye splid og retorikk…. Jeg tror ikke at Jan Hanvolds & TV Visjons støtte til De Kristne vil bidra til noe annet enn støy. Forhåpentlig går ikke Finn Jarle & Anita Sæle, Bjarte Ystebø, Norge Idag og Kristenfolket i samme fella.

Utfordringen ved anklager om hekseri i Afrika

Sammen med mitt team ved Oslo Healing Center har Gud brukt meg til å kaste ut demoner. I det moderne Norge.

Imidlertid må jeg innrømme at det er grunn til å være bekymret over den mangel av åndelig vurderingsevne og medisinsk innsikt som en del av mine venner har demonstrert idet de har forsøkt å kaste ut demoner. Jeg har vært forferdet over de falske anklager om demonbesettelse og hekseri, endog i Norge! Det er en tendens til å benytte slike svevende påstander for å vinne makt og kontroll over andre. Jeg har konsekvent håndtert slike ting på en resolutt måte, og har endog måttet bryte relasjoner med predikanter som hevder å ha åndelig innsikt og ekspertise. Dette er ganske enkelt falsk åndelighet!

La meg imidlertid fastslå at Det nye testamentet viser tydelig at demoner er virkelige. Tilogmed min nåtidige erfaring underbygger dette.

Imidlertid er de fleste problemer i livet ikke demoniske i sitt vesen. Det finnes medisinske og psykologiske tilstander som ofte er feilaktig vurdert som demoniske: Forvrengninger, nervøsitet, frykt, selvbilder, fysiske sykdommer, familieproblemer, materielle behov osv. Jeg har lært meg til å håndtere de fleste tilstander som normale menneskelige problemer. Jeg oppmuntrer til et nært samarbeid med medisinere, psykiatere, psykologer, sosialarbeidere, skolelærere, familiemedlemmer osv. Normalt er de veldig glad for å hjelpe med sin ekspertise og erfaring.

En og annen gang finner jeg ut at problemer er demoniske i sitt vesen. Da er Det nye testamentets budskap klart: Som en som tror på Jesus Kristus, har jeg autoritet til å kaste ut demoner!

Jeg var glad for å lese rapporter i Christianity Today denne uken om en konsultasjon av 50 afrikanske pastorer og teologer i Nairobi, Kenya som drøftet de voksende problemer i Afrika med falske anklager om hekseri. Noen av afrikanerne som deltok i konsultasjonen er ledende representanter for den verdensvide pentekostale-apostoliske reformasjon. Dette er godt, kjære brødre! Vi trenger å være årvåkne og vise Det nye testamentets vei i det 20. århundre!

Jan-Aage Torp

Følg debatten på verdidebatt!

For fire år siden takket jeg ja til å være listetopp i Oslo for Kristent Samlingsparti (KSP). Jeg tapte, men vant meg viktige erfaringer. For halvannet år siden meldte jeg meg inn i KrF. Fortsatt er jeg “blå”, men verdikampen går foran!

Imidlertid bør ikke KrF anse seg selv som kristenfolkets eneste parti. Den arrogansen jeg møtte under valgkampen 2009 fra sentrale KrFere, Frpere & andre, bør legges bort for godt. Takket være vår fornuftige valgordning, kan KSP, Abortlisten til Ludvig Nessa, og nå også De Kristne, stille til valg.

Rausheten jeg møtte fra Aud Kvalbein gjorde inntrykk på meg. Hun tok til orde for at KrF skulle vise de kristelige småpartiene respekt.

Nylig har jeg møtt arrogante holdninger igjen, ikke rettet mot meg denne gangen, men fra representanter for De Kristne. Det tales om “De Kristnes profetiske oppgave” osv. Jeg kan ærlig talt ikke si at ett enkelt parti har en større profetisk rolle i kristelig partipolitikk enn de andre. Jeg håper ikke at De Kristne, KrF eller noen andre synker ned på dette nivået.

Under stortingsvalget i 2009 spilte Jan Hanvold & Co en partisk rolle. Her satt godgutten på tv-krakken og avsatte og innsatte. Resultatet ble dårlig, kjære Jan. Håper du også har lært….

Jeg tror at KrF har en nøkkelrolle under stortingsvalget 2013. Jeg kjenner ikke hjertet til Knut Arild Hareide, men det er mye bra som blir sagt og gjort for tiden. Mitt håp og min erfaring er at KrF-tillitsmenn over hele landet vil være tilbakeholdne med å stigmatisere og skyve vekk gode representanter fra KSP, Ludvig Nessas abortliste, og De Kristne. Gi dem heller velforjent ros. Sammen er vi sterke!

Vi bor i Oslo, og skal stemme i hovedstaden. Jeg er god venn av KSPs listetopp i både Oslo og Akershus, Finn Henrik Friis-Larsen. Han er en flott representant for kristne verdier, og ville kunne bli en utmerket stortingsrepresentant med sin brede erfaring fra inn- og utland, og med mangeårig fremragende innsats for menighet, skolebygging og media m.m. Likevel har jeg sagt til ham at han får ikke min stemme denne gangen. Jeg stemmer på Hans Olav Syversen og KrF. Syversen har fremstått gjennom hele stortingsperioden med troverdighet i kristne verdier, ikke minst med sin sindige og varme støtte til Israel.

Egentlig tror jeg at KrF vil gjøre et meget godt valg over hele landet i 2013. Kanskje så godt at partiet vil spille en viktig rolle i storting og regjering.

Men jeg ville ikke ha noe imot Ludvig Nessa og Finn Henrik Friis-Larsen på Stortinget i tillegg!

Benson Idahosa

Jeg har hatt gleden av å kjenne mange av karismatikkens fremste redskaper. En av de som gjorde voldsomt inntrykk på meg, var Nigerias store sønn, erkebiskop Benson Idahosa.

Benson Idahosa er vel den fremste kristne lederen i Afrika gjennom de siste 50 årene, minst. Det var han som åpnet for Reinhard Bonnke og legitimerte tyskerens tjeneste. Idahosa hadde en autoritet i sitt hjemland som gjorde at han endog kunne påvirke Nigerias politiske prosess som ingen andre.

Jeg ble kjent med Benson Idahosa under en stormfull uke i 1983. Jeg var hans tolk under en seks-dagers møtekampanje i Filadelfia Oslo som ble holdt i “Filadelfiateltet” på Grønlands Torg. Morgan Kornmo hadde fått ham anbefalt av svenske pinsepredikanter (Josef Östby, tror jeg), og derfor ble han invitert.

Jeg ble rekruttert som tolk, verdensvant som jeg var, og i praksis ble jeg Benson Idahosas vertskap hele uken. Han hadde med seg sin vakre kone, sin fotograf, og en sikkerhetsvakt. Benson Idahosa ble bestyrtet ved ankomsten til Oslo Lufthavn Fornebu da han ble avkrevd visum. Han var Benson Idahosa, må vite! Men jeg fikk loset ham gjennom systemet med mitt lune smil og overtalelsesevne. Jeg førte delegasjonen til IMI-hotellet i Oslo der de bodde hele uken igjennom.

Morgan Kornmo og Magne Tangen, Filadelfias forstandere på den tiden, var ikke så stive i engelsk, så pratingen ble overlatt til meg. Og prate, dét kan jeg

Åpningsmøtet tirsdag kveld ble en suksess. Benson Idahosas budskap om tro ble vel tatt imot. Min sterkt karismatiske pappa, Aage Torp, var berørt.

Men onsdag kveld dukket det opp problemer da Benson Idahosa formidlet noen “kunnskaps ord”. Det spredte seg en usikkerhet i salen, og Kornmo ba meg etter møtet hviske til Idahosa at dette ikke var så effektivt i Norge…. Men Benson Idahosa skjønte ikke at det gikk an å betvile hans profetiske treffsikkerhet!

Torsdag kveld ble det vanskelig. “Ingen” ble helbredet. Sangerparet Stenlund fra Sverige ble bedt for av Idahosa, og de virket ikke happy. Nå tryglet Kornmo og Tangen meg om å snakke Idahosa til fornuft. Eventyreren i meg var engasjert, og oppildnet av min pappa som talte i bønnetunger under hele møtet, sa jeg til mine forstandere at “vi må vel anerkjenne Idahosas budskap”. Jo da, sa forstanderne smilende….

Fredag var det smekkfullt telt, og stor spenning i salen. Hva slags galskap skal afrikaneren finne på ikveld? Etter møtet sa Benson Idahosa oppgitt til meg: “Tomorrow morning we will leave! They don´t receive my message!” Men jeg tryglet – bedende.

Lørdag morgen var Benson Idahosa klar til å fortsette. I formiddagssesjonen ba han offentlig om tilgivelse for om han hadde såret noen. Han var oppriktig. Og han gjennomførte lørdagen og søndagen med stor innlevelse og respekt.

—

En liten historie. Kanskje kirkehistorie. En verdensleder i karismatikken og pentekostalismen. Avvist i Oslo. Men en ydmyk mann.

Jeg mottok kort og hilsener fra Benson Idahosa hvert år deretter, helt til han døde i 1998. Han hadde alltid et godt ord til “my rescuer in Norway”.

Jeg vil alltid bevare det dyrebare minnet om Benson Idahosa. Slik en god mann!

Jan-Aage foran Holy Redeemer Hall i 1968.

“Gi meg et barn inntil det blir sju, og jeg vil gi deg mannen”. Dette sitatet er etter sigende fra den katolske jesuittordenen.

Nå er ikke dette historien om min barndom, bare nesten… 

Fra alderen seks til tretten gikk jeg på en vidunderlig romersk-katolsk skole i Bangkok, Thailand. Mine misjonærforeldre, Aage & Anne Torp, ble advart sterkt av pinsevenner i Norge mot å sende sine barn på en katolsk skole, men høflig gjorde de det likevel!

Ruamrudi School ble drevet av Holy Redeemer katolske orden i Bangkok. Dette er en romersk-katolsk misjonsforsamling, grunnlagt av Sankt Alfonsus Liguori i Italia med henblikk på å arbeide blant forsømte mennesker på landsbygda i byen Napolis omegn. Redemptorister søker å leve ut Jesu Kristi befaling om “å elske hverandre slik jeg har elsket dere” (Johannes 15:12). De er egentlig en misjonsforsamling, selv om deres arbeid er ikke begrenset til utviklingsland.

Jan-Aages første skoledag da han var seks. Her står han stolt foran pappas Ford Consul i Bangkok!

Deres regel er “å søke å etterligne Jesu Kristi, Vår Forløsers, dyder og eksempler, idet vi innvier oss selv spesielt til forkynnelsen av Guds ord til de fattige”. Medlemmer av forsamlingen, katolske prester og innvidde religiøse brødre, er kjent som redemptorister og tjenestegjør i mer enn 77 land rundt om i verden.

Jan-Aage foran Holy Redeemer Hall i 2008.

Denne romersk-katolske skolen har virkelig preget meg. Jeg har alltid sett tilbake på de sju årene med takknemlighet til brødrene og søstrene som var mine lærere. Jeg vil alltid bære varme minner i mitt hjerte om min lærer i førsteklasse, Søster Elizabeth. Hun var nonne fra Monaco og innviet hele sitt liv til å tjene sin Herre og Mester, Jesus Kristus.

Mine foreldre inngikk en vennskapelig avtale med rektoren på Ruamrudi School, Søster Mary, om å være uenige i visse avgjørende åndelige spørsmål, og dette ble aldri et problem. Min søster Liv-Ellinor & jeg gikk på skolen med omsorgsfulle og fremragende romersk-katolske lærere. Det la et godt fundament for livet!

Jan-Aage Torp

Da jeg i 2009 stilte som listetopp til stortingsvalget for Kristent Samlingsparti (KSP) i Oslo, gjorde jeg dette utfra min personlige ideologiske preferanse. Jeg er i samfunnsbyggende henseende en sosialt bevisst liberalist. Jeg regner meg som konservativ med hjerte for folk som lider. Denne arven har jeg med meg hjemmefra. Jeg så mamma & pappa tjenestegjøre som misjonærer blant verdens fattige og forkomne i ulike land. 

Jeg tror ikke på økonomisk liberalisme der noen få skal berike seg selv!

Men selv om jeg stilte i 2009 for KSP, har jeg alltid ment at det ikke finnes én enkelt ideologi som må regnes som mer kristelig enn andre. For meg kan en kristen være sosialist eller liberalist eller andre politiske variasjoner.

Men det finnes noen overordnede verdier som jeg vil betegne som kristne, ikke minst livsrett, menneskeverd, respekt, omsorg, redelighet….

Derfor har jeg aldri kunnet akseptere den tanken at sosialister og sosialdemokrater i Europa skal plasseres utenfor kristen tro.

Otto Hauglin var SV-politiker av ypperste merke på 1970-tallet, og han var skikkelig abortmotstander.

Erik Solheim er SV-politiker av internasjonalt format, og han arbeider tydelig for kristne verdier på globalt nivå.

De gamle Arbeiderparti-høvdingene slo ring rundt jødene og staten Israel, i motsetning til hva mange gjør idag.

Internasjonalt arbeider jeg idag med apostler og kristne ledere i toppskiktet, og de kan ikke plasseres i en konservativ politisk leir. Blant dem finnes sosialister og liberalister i skjønn forening. Vi arbeider for de samme verdier!

Endog i USA har right-left-inndelingen falt sammen. Idag ser vi at kristne verdier går på tvers av menneskelagde ideologier og partiprogrammer.

Dette må vi ta innover oss i Norge!

Omslag av Agenda 3:16 i november 2008

Jeg uttalte meg tydelig om dette i et oppslag i tidsskriftet Agenda 3:16 den 1.november 2008. Her er intervjuet.

Idag står jeg for det samme, men kanskje enda tydeligere.

Jan-Aage Torp og Lester Sumrall taler sammen på Galileasjøen i 1991

“Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!  Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid” (Hebreerne 13:7-8).

Idag har jeg fått anledning til å reflektere over de viktige spørsmål i livet. Jeg digitaliserer gamle video-opptak fra 1991 og fremover. Her var det mye godt, og samtidig en del som gjør meg vemodig.

Aller mest er jeg takknemlig for at jeg har fått holde kursen gjennom de siste 22 årene, som sannelig har vært stormfulle. Ved Guds nåde har jeg talt Guds Ord inn i Norges vanskeligste konflikter. Jeg har sett og hørt video-opptak av min deltagelse i utallige nasjonale debatter. Alt kan gjøres bedre, men mine kristelige kritikere burde nok se selv, og da ville de takke Gud!

Mitt vemod gjelder de mange som holder ut bare en liten stund i kampen for Norge, og som er blitt frafalne, lunkne, fryktsomme…. Jeg skjønner dem, men det er ingen unnskyldning. Gud gir styrke og nåde, om vi er villige. Når et menneske heller vil gå kjøttets vei, da må de skylde på seg selv, og ikke på Gud, og heller ikke på medkristne.

Et av mine dyrebare minner gjelder troeskjempen Lester Sumrall. Fra 1990 til 1995 hadde jeg gleden av å bygge en nær relasjon med ham. Han prekte hos oss i Lillestrøm hvert år, og jeg var gjest på hans store TV-kanal i USA ved noen anledninger. Han var til stor oppmuntring for meg. Siste gang han prekte hos oss var i juli 1995, ni måneder før han flyttet hjem til Herren. Takk Jesus for slike forbilder som Lester Sumrall som trofast tjente sin herre og mester gjennom hele livet! Sånn vil Aina & jeg også leve!